iman Torsdag 20. November 2014

Ut av mitt skjulested

Jeg har lagt merke til at mange folk, når de snakker om muslimene, lurer på hvor det er vi gjemmer oss? Hvis jeg prøver å snike inn en setning om at kanskje samfunnet kan ha noe med dette å gjøre, ved å ikke være flinke nok til å inkludere dem i fellesskapet, er responsen jeg ofte får at jeg tar feil. ”Det er jo muslimene som alltid holder seg for seg selv, det er ikke rart det blir skapt fordommer og fremmedfrykt mot dem, når de ikke er tilgjengelige slik at man kan bli kjent med dem”.

I denne situasjonen sto jeg og noen venner en stund og diskuterte dette temaet. Dette er et tema jeg er vant til å snakke om og et tema som følger meg hvor enn jeg går. Klart jeg kan jo se siden fra begge parter, men det som jeg ofte stusser på, er når jeg prøver å bruke meg selv som et eksempel på en muslim som ikke gjemmer seg, og de sier ”ja, men ikke deg da, det er jo ikke DEG vi snakker om, vi snakker om alle de andre”.

Alle de andre? Å ja, du mener alle de andre som du ikke kjenner personlig. Alle de andre som du kun hører om i media, men aldri har møtt. Alle de andre som ikke er meg, fordi meg har du møtt og jeg er jo ikke sånn som alle de andre, så da er det bare jeg som er et unntak.

Vel! Til alle som ikke kjenner en muslim personlig, fordi de tydeligvis gjemmer seg. HER er jeg, synlig, tilgjengelig og klar til å komme ut av gjemmestedet mitt.

Det er merkelig hvordan vi mennesker oppfatter omgivelsene rundt oss på så forskjellige måter. Du skal nemlig ikke dra langt innenfor Oslo før du finner de som mener at muslimene er overalt og at de tar over landet. Disse menneskene skulle derimot elsket å se muslimene ”gjemme” seg, for det kryr jo sånn av dem.

Det er mange parter som er involvert og ansvarlige for at, ikke bare muslimer, men hvilken som helst annen gruppe, skal bli integrert og inkludert. Muslimene har selvfølgelig selv et ansvar, befolkningen har et ansvar og ikke minst regjeringen har et ansvar. Vi har religionsfrihet i Norge, noe som er en fantastisk verdi. Likevel er det for mange hindre som er satt opp for en person som velger å gå med et plagg mer enn de fleste. Jeg som bruker hijab får for eksempel ikke lov til å bli politibetjent eller dommer i en rettssal.

Jeg kan faktisk tenke meg å bli politibetjent en dag, men den drømmen kan jeg klare å legge på hylla, foreløpig. Dommer har jeg aldri vurdert å bli, så dette tenker jeg får være noen andres sak. Da jeg fant ut at jeg ikke får lov til å spille basketball fordi jeg bærer et plagg på hodet, derimot, klarte jeg ikke å sitte like rolig lenger. I seks år har jeg spilt basket og ikke snakk om at jeg forlater den sporten nå, ikke uten en kamp.

Hvis du vil lese om måten jeg fikk vite at det egentlig er forbudt for meg å spille basket, og hva som har blitt satt til verks for å forandre på dette, kan du lese videre på bloggen min her.

Kommentarer

kommentarer