library-career Fredag 11. April 2014

Forventninger og nerver – Voksenlivet kaller

Den eneste trøsten jeg egentlig har, er tanken om at vi alle skal gjennom det.

Mitt navn er Mia, og jeg går mitt siste år på videregående skole. Snart er 13 år skolegang fullført, og jeg har for første gang i livet mitt absolutt frihet til å velge hvilken som helst hverdag jeg ønsker å leve framover. De valgene jeg står overfor, åpner for en helt ny tidsepoke, og jeg må nå ta stilling til valg som konstruerer min hverdag de neste ti årene. Det føles hvert fall slik. Jeg har mange bekymringer knyttet til dette; Hva om jeg ikke har gode nok karakterer? Hva om jeg finner ut at studentlivet ikke er noe for meg? Hva skjer med alle vennskapene når vi spres rundt i verden? Hva om jeg velger feil?

Det er et helt hav av muligheter. Jeg kan verve meg i forsvaret, og tilbringe et helt år med en gjeng andre ungdommer. Da vil jeg hvert fall få et ekstra år til å bli kjent med meg selv og utforske mine egne grenser. I tillegg til at den militære disiplinen antageligvis vil komme godt med i studietiden, da selvdisiplin er sentralt. En annen mulighet er jo å ta et jobb-år. Det gir et bedre økonomisk grunnlag, i tillegg til at jeg ikke blir like avhengig av et trangt studielån. Jeg kan også reise jorden rundt på jakt etter nye eventyr, for å besøke ukjente beliggenheter og mennesker. Dette vil gi viktig livserfaring, som også kan hjelpe meg dersom jeg av en eller annen grunn finner ut at jeg vil arbeide med internasjonale forhold. En annen mulighet, som også er det mest sannsynlige, er å begynne umiddelbart på mitt fjortende skoleår på universitet til høsten.

Universitetet. En helt ukjent arena, der jeg må starte helt på egen hånd. En helt ny hverdag, der ansvaret ligger i mine hender for å komme tidsnok til foredrag, ha rutinerte lesetider slik at jeg består, og samtidig passe på at jeg har et lite snev av sosialt liv. Teoretisk sett virker jo ikke dette uoverkommelig å oppnå, men det er det aspektet med at det er jeg, og bare jeg, som må ta ansvar for meg selv, som skremmer meg.406424_10150429456891444_599811443_8569284_186448802_n

I grunn vet jeg fortsatt ikke helt hva jeg ønsker å fordype meg i, og jeg vet heller ikke hvilket fokus jeg skal ha når jeg skal søke på skoler. Skal jeg søke på en skole på grunn av studieretningene, omtale eller beliggenhet? Skal jeg søke på et fag som interesserer meg, som for eksempel filosofi eller religionsvitenskap? Eller skal jeg søke på noe mer karrièrerettet, som psykologi eller pedagogikk? Sistnevnte typer fag kan åpne for mange muligheter i arbeidslivet, noe som absolutt veier sterkt. Men samtidig, klarer jeg ikke å la være å tenke på hvor «kult» og interessant filosofi og religion ville vært å studere. Skal jeg velge strategisk i forhold til fremtid eller nåtid?

Jeg har etter hvert innsett hvor komfortabel mitt liv har vært til nå, da jeg ikke har trengt å ta spesielt med avgjørelser på egen hånd. Jeg har vært svært «heldig» som har hatt lærere som konstant minner elevene på å levere oppgaven til tide, som konstant har fôret oss med påminnelser om prøvedatoer og søknadsfrister, og som alltid har gitt grundige tilbakemeldinger på skriveoppgaver og presentasjoner. Dette er ting jeg kommer til å savne.

Det har tatt meg lang tid for å innse hvor ekstremt viktig tiden på videregående egentlig er, og hvor viktig det er å utnytte sitt fulle potensiale. Ikke bare i forhold til karakterer, men også ting relatert til å prestere på andre plan. Det er en tid der man utforsker og blir bedre kjent med seg selv.

Jeg er virkelig forventningsfull til perioden som kommer, samtidig som jeg også gruer meg til en sommerferie med usikkerhet om hvilken skole jeg kommer inn på. Den eneste trøsten jeg egentlig har, er tanken om at vi alle skal gjennom det. Alle skal bryte ut av sin egen hjemmearena, for å starte et eget og selvstendig liv. Jeg antar at nervøsiteten jeg føler nå, kan sammenlignes med nervøsiteten jeg følte for tre år siden, da jeg forlot ungdomskolen, for å begynne på videregående. Det er en naturlig del av livet, og jeg håper at jeg kan se tilbake på denne tiden om tre år, med tilfredshet over valget jeg tok.

 

Mia

Mia Kristine Braathen (f. 1995): «Jeg går på Bjørnholt videregående skole. Jeg er veldig glad i å reise, og å være i godt selskap med venner og familie. Siden mesteparten av min tid disponeres til skolearbeid, består min fritid hovedsaklig av aktiviteter med venner. Jeg har nylig fått min første jobb, noe jeg ser veldig fram til å komme i gang med.»

Kommentarer

kommentarer